1 års bursdag - men ikke helt etter beregningene

 I dag har jeg bursdag. Det har forsåvidt søsknene mine også. Gratulerer til oss alle sammen. 1 år er gått siden jeg kom til verden, midt på natta, til alles store forskrekkelse. Det kan du lese mer om hvis du leser bloggen min fra 12. november i fjor. 

Jeg føler meg enda som en valp. Jeg har en helt annen oppførsel enn Tina og Azimba som oppfører seg voksent. Jeg vil leke, løpe, hoppe og sprette. Jeg vil ikke være i ro. Jeg vil leke med Azimba. 

Bak gardinene har jeg funnet meg en fin plass hvor jeg kan følge med hva som skjer både ute og inne. At jeg må passere menneskene bak nakken for å komme hit, det tar jeg som en bonus. Ørene til matfar får en vask i forbifarten. 

Det skal ikke blogges om corona, men siste halvår har covid19 preget samfunnet vi lever i, og aktiviteter har vært begrenset på grunn av dette. 

Valpekurset i mars ble, som nevnt i en tidligere blogg, avlyst. Men jeg deltok på valpekurs som begynte i mai. Erfaringene vi sitter igjen etter dette er blandede. Kurset var veldig tilrettelagt for de som har "hund på maten" eller skal bruke hund i arbeidet eller i konkurranser. Menneskene mine har ingen planer om å konkurrere eller at jeg skal brukes i noen form for arbeid.  For 7 år siden deltok Azimba på valpekurs hos en annen arrangør. Det kurset var egnet for mennesker som har hund som hobby. Der skulle jeg heller ha vært. Menneskene mine hadde hatt mye mer igjen for et slikt kurs. Det hadde jeg også hatt mer nytte av. Jeg har deltatt på 1 hundeutstilling. Jeg fikk Excellent kvalitet som er veldig bra når en er 9 mnd. Tanken var å delta på enda en uoffisiell utstilling, men menneskenes frykt for smitte satte en stopper for denne. 

Overskriften hentyder at ikke alt er som beregnet. Jeg er veldig usikker på meg selv. Jeg blir lett skremt. Jeg er utrolig redd for alt som beveger seg fort mot meg. Både biler, joggere, barn som løper og syklister blir jeg skremt av. Jeg legger meg ned med halen mellom beina og prøver å jage de vekk når de kommer for nær. Av og til bjeffer jeg så mye at Tina blir irritert på meg og kjefter tilbake på meg. Hvis noen av leserne har forslag til oss hva vi kan gjøre med dette, så blir jeg og menneskene glad hvis du tar kontakt. Matfar hadde tanke om at jeg skulle brukes i avl om et par år, men det er langt fra sikkert han ønsker det hvis jeg fremdeles er så lettskremt når den tid kommer. En annen ting jeg ikke er fornøyd med er at nettene er altfor lange. Jeg klarer ikke å holde meg en hel natt. Det hender jeg gjør både nr. 1 og nr. 2 på golvet før menneskene har stått opp. Menneskene forstår ikke at jeg må ut. Jeg går mot døra, men ingen lukker opp. Men jeg er jo veldig søt da,her er jeg fotografert mellom pappa Azimba i bakgrunnen og mamma Tina foran:

Menneskene mine og jeg gratulerer søsken og meg selv med dagen i dag og oppfordrer alle sammen til å ta godt vare på hverandre. 

April kom med snø og fare for korona

Ikke det at noen av menneskene er rammet eller i karantene, men hjemmeskole og permittering fører til mye kontakt med menneskene. Og i dag fikk jeg leke med menneskene i snø her hjemme.

Turen i parken ble utvidet med lek i snøen i hagen hjemme.

Rent sånn utviklingsmessig så er jeg kommet en del lenger enn sist. Jeg kan gå fint i bånd - relativt. Jeg bæsjer ute. Jeg spiser 2 ganger daglig - mest fordi da passer det å spise samtidig med Tina og Azimba. Jeg sover stort sett hele natta - fremdeles i bur ved siden av menneskene. Noen ganger slippes jeg ut for å tisse tidlig om morgenen og menneskene legger seg igjen.
Da kan jeg være rimelig aktiv og urolig etterpå. Når det gjelder det med å tisse, det har jeg ikke helt forstått. Jeg skvetter litt ute når menneskene slipper meg ut, men det føles tryggest å tisse når jeg kommer inn igjen....

Valpekurs ble det ikke noe av i disse koronatider. Forhåpentligvis bør det kurs når det er over og ut med korona.

Det er fremdeles Azimba jeg leker mest med. Tina er med en sjelden gang hun også. Snusematte og biteleker er favoritter.

4 måneder og lærer stadig

Som bildet viser så er Tina og Azimba de beste lærerne mine, spesielt når det gjelder å tigge og snike mat fra menneskene.

Men som de neste bildene viser, så har jeg noen triks som jeg har lært av meg selv.

Meningen var at jeg skulle begynt på valpekurs denne uka. Det blir ikke noe av på grunn av restriksjoner i forbindelse med korona viruset. Det vil si at det blir veiledning på nettet hvis matfar filmer og ber om hjelp. Men direkte oppfølging sammen med veileder blir det ikke noe av i de første ukene hvert fall. Så spørs det om matfar tar treningen alvorlig når han ikke får den oppfølgingen som var forventet.

Papa's girl

Det var fristende å ikke skrive noe. 

Et bilde sier mer enn tusen ord sies det.

Jeg leker mye mer med pappa Azimba enn mamma Tina. 

Lek med Azimba og kos med Tina er ikke unormalt. 

Her er et øyeblikk kos med Azimba. 

Enda en vaksine

Valpevaksine er ikke bare bare. Jeg er frisk og rask, men vaksine må til. En kjøretur hvor jeg grein litt til å begynne med. Turen til Tu dyreklinikk ser ut til å bli en vane og turen virker ikke så lang likevel. En sprøyte i nakken fra veterinæren samtidig som matfar distraherer meg med godbiter. Det var det som var oppskriften i dag. Samtidig fikk vi med resept på middel mot flått. Da er den klar til å hentes om ca et par måneder.

Hjemme og slapper av. Jeg håper å unngå bivirkninger av vaksinen.

Endelig kan vi nyte noen dager med noe bedre vær og triveligere lufteturer i nabolaget.

Tina begynner å få tilbake en del av pelsen som hun røytet bort i valpetiden.

Hundetreff

I dag har jeg vært på treff, stitztreff på Sola hundesenter. Jeg var nok en av de mest aktive av alle godt og vel 20 tyske spisshunder som var samlet i dag. Jeg lekte og sprang etter og sprang fra mindre og større hunder. Tina var nok den minst aktive og holdt seg i nærheten av matfars føtter stort sett hele tiden. Azimba likte ikke at andre hanner var i nærheten og viste dette altfor klart og tydelig. Han ble dermed plassert i bilen. Ettermiddagen blir dermed av de sløve. Det er lov å være utslitt etter en god tur i morges og en time lek med masse hunder tidligere i ettermiddag.

Alt er glemt 😢

Noen få dager på kennel og alt er glemt. Nå var det ikke så veldig mange gode manerer jeg hadde tillagt meg, men nå føles det som jeg har gått 8 skritt tilbake og må jobbe meg fram igjen. Jeg biter i ting jeg ikke skal, jeg oppfører meg mer urolig og jeg skvetter mer inne. Alt dette har nok også med understimulering å gjøre. På kennel kan en ikke forvente så veldig mye oppmerksomhet fra menneskene, og dermed får jeg ikke den treningen jeg bør ha sammen med menneskene. Nå har matfar og matmor som oppgave å sørge for at jeg trenes opp til det nivå jeg var før helgen.

Lukta som både jeg, Tina og Azimba bærer med seg fra et besøk på kennel er ikke blant favorittene til menneskene. Dermed ble det dusj på samtlige i formiddag. Matmor og menneskegutten er hjemme fra skolen og dermed var det god tid til slikt.

Litt kos i sofaen er heller ikke å forakte, spesielt ikke når en er renere enn noen gang før.

I dag skal jeg på kennel

for første gang.
Ikke vet jeg hva jeg går til, og menneskene vet ikke hvordan det går å ha meg på kennel. Kanskje jeg kommer til å klynke hele tiden. Tilbakemeldinger fra Tinas og Azimbas tidligere opphold er positive, så vi regner med at dette stemmer og at det også går bra også denne gang. Matfar sørger for å ta med min valpemat og gir beskjed om at vi stjeler mat fra hverandre dersom menneskene ikke passer på. Nå er det ikke så mange dager dette oppholdet skal vare, så om det blir mindre mat på noen og mer mat på noen andre av oss, så skal det gå bra for det. 😉

Det er en uke siden Bandit forlot redet. På denne uken har jeg blitt flinkere til å tisse og gjøre fra meg ute. Jeg skal ikke skrøyte på meg at jeg er stueren, men jeg snuser rundt forbi når jeg må tisse, da kommer matfar løpende og enten bærer meg ut, eller lokker meg ut, og jeg tisser ute. Noen uhell inne skjer, men ikke så ofte som når vi var 2 🐶🐶

Leken foregår med Azimba og menneskene. Noen ganger går det voldsomt for seg, og da sier Azimba, Tina eller menneskene fra og jeg må finne på noe annet. Tina liker ikke å leke. Men Tina og jeg kan ligge ved siden av hverandre i sofaen. (nå kommer jeg oppi sofaen nesten hver gang jeg prøver - kanskje ikke rett etter jeg har spist)

Her en kveld var jeg ute på en times tur i Valgeskogen. Dette er en av de lengste turene jeg har vært på. Der fikk jeg hilse på Kemsea - portugisisk vannhund. Jeg bjeffet de første 10 minuttene til Kemseas eiers store fortvilelse. Men deretter gikk vi fint sammen i mørket. Noe skitten blir en etter en slik tur, men det må vi tåle. Jeg sov godt etterpå. 💤

Home Alone 33 1/3

Det er antall ugagn som ble begått i følge matmor når jeg for første gang har vært alene hjemme frittgående sammen med Azimba og Tina. Matfar vurderer om jeg skal være med ham på jobb for å unngå biting, bæsjing og våte flekker overalt i hele første etasje. Det er ikke bestemt noe enda. Dagens erfaring er ikke bare positiv. Det er matmor som er først hjemme og må ta oppryddingen etter meg. Men dette er noe som  må læres, og jeg er jo ikke helt alene. Jeg har Azimba og Tina i nærheten. De er gode læremestere, men jeg bryr meg ikke så mye om de. Jeg vil helst leke med de, og det er ikke de så veldig begeistret for når leken varer lengre enn de 3 minuttene som de voksne hundene er med på leken. Jeg blir sliten av slikt. Og søvnen tar jeg hvor som helst:

Bye bye Bandit, good bye

Da er jeg blitt enebarn. Er det da man har det som best? Er det da man blir litt bortskjemt? Det vil tiden vise. Jeg har ingen Bandit å sloss med lenger. Det er ingen Bandit som søker menneskenes oppmerksomhet. Jeg må ta den rollen, samtidig som menneskene må gi meg enda mer oppmerksomhet. Dette tror jeg skal gå kjempefint. Buret som jeg sover i om natta har jeg helt for meg selv. Litt ensomt var det, men fordelen var større enn ulempen. Det gikk egentlig overraskende bra. Nå i morges var det Azimba som var med på leken.

Wild thing

Det er slik menneskene oppfatter meg på tur i bånd for tiden. Det vil si når jeg går i sammen med Tina i "hanefot" går jeg rimelig fint. Men når jeg går alene i bånd, da er jeg en urokråke. Bandit går rolig og fint ved siden av matmor, mens jeg springer rundt forbi som en villbasse. Dette til stor frustrasjon både for Azimba, Tina, matmor og matfar. Bandit bryr seg ikke så mye.

Men vi er jo søte også:

Mye av tiden går med til å sloss med Bandit, spesielt når vi er inne. Menneskene blir glad når Bandit og jeg skilles og dermed ikke mer slossing. Det er kanskje et tegn på at vi trenger mer stimulering i form av aktiviteter hvor vi kan bruke både hode og kroppen. Matfar har planer om at det skal bli mer aktiviteter når været innbyr til mer uteaktiviteter og når det er en mindre valp som kjemper om oppmerksomheten til menneskene.

Bandit er reservert

Og han reiser snart til Bergens området. Og ikke nok med det. Det var i dag enda flere som var interessert i ham.

I dag fikk vi den lengste turen vi har hatt. 45 minutter på Lura. Det blir nok god søvn i natt.

Menneskene koser seg med noe godt å bite i. Menneskenes godbiter på bordet frister mer enn bitetingene våre på gulvet.

Væromslag

Det er ikke tanken at dette skal være en blogg om været. Men det er ikke til å unngå at været spiller en stor rolle for oss som har planer om uteaktiviteter. Denne uka ble statistikken for været i januar presentert. 30 av 31 dager falt det regn. Totalt ca 240% av normalen. Februar ser ut til å bli ganske lik januar. Det er lov å være skuffa. Det blir ikke de uteaktivitetene som vi håper på. Det blir kun småturer ut hver andre time for å skvette litt og leke litt i hagen med Bandit, bli litt skitten til matmors frustrasjon, og en og annen tur i bånd sammen med Tina og Azimba når de har behov for å lufte seg. Nå ønsker vi oss et væromslag. Vi kan beholde den milde lufta, men sol og lite vind hadde vært fint de neste 30 dagene.

Meg, Beauty

Bandit 

Tina 

Azimba

12-ukers-vaksine

En liten frustrasjon hos matfar. Både Azimba, Tina og valpene i fjor og i år har vært hos sine helsekontroller og vaksineringer hos et og samme veterinækontor. Nå hadde Bandit og jeg bruk for 12-ukers-vaksine denne uka og det var helt umulig å slippe til på kort varsel på kveldstid de neste 4 dagene på denne plassen. Det samme skjedde forrige gang vi hadde behov for akutt behandling. Mon tro om ikke dette veterinærkontoret har for mange pasienter siden det ikke er tid/plass til oss.  Matfar tok dermed kontakt med Tu dyreklinikk (som forøvrig har skiftet navn) Der fikk vi komme til med en gang. Det kan se ut som det er helt greit å komme til på kort varsel der. Nå er matfar fristet til å forstette å benytte Tu dyreklinikk framover. Ulempen er naturligvis at det er 15 minutter lenger kjøring hver vei. Selve vaksineringen gikk kjempefint. Bandit var litt mer pysete enn meg :)

Denne uka har det vært en familie og sett på Bandit. De bor veldig nærme oss og kanskje havner han i nabolaget. De ble veldig begeistret og vurderer om de skal kjøpe ham.

Dotrening er ikke det som blir prioritert høyest. Derfor er det fremdeles en del uhell inne. Men vi slippes ut når det er mistanke om at vi må på do. Dotrening vil stå langt opp på en liste når jeg en gang blir alene valp i huset. Gå i bånd er vi blitt ganske flinke til. Vi går ikke så veldig fint i båndet, men vi er mer enn villige til å gå i bånd. Matmor trener "sitt" med meg. Jeg blir stadig flinkere.
Men en god strekk i vinduskarmen er det beste med livet.

Rykk frem til start

Plutselig denne helga er det mange som er interessert i å kjøpe Bandit. Det betyr mest sannsynlig at det er siste helg bror Bandit er her og jeg kan starte å trene med menneskene uten forstyrrelser fra ham. Det blir starten på å trene hverdagslydighet, gå fint i bånd og gå på do ute. Dette er de viktigste egenskapene jeg trenger å lære. Bandit mener det er viktigst at han hjelper til med å re opp senga:

Mer info kommer senere når det er avgjort hvor Bandit skal få sitt hjem.

Dermed føles det som en ny start skjer snart. En start av verden slik den skal være for meg i all overskuelig framtid. Litt vemodig er det selvfølgelig, men det er sånn det må bli.

Skittenlørdag

Slik kan det gå når vi små får være ute alene og lenge.

Matmor synes det er helt greit å bade oss, så vi fikk ikke være skitne i mange minutter.

Vi trener litt på å sitte på kommando. Bandit er fremdeles flinkere enn meg. Men vi trener med Tina og Azimba i nærheten. De er vel så ivrige som oss så lenge det er godbiter som belønning. Da blir det ganske urolig og mye forstyrrelser.

11 uker

Er det noe man feirer. Jeg tror ikke det. "Hver dag er en fest" er det et uttrykk som heter. Jeg kan feire at jeg klarte å komme meg opp i sofaen uten hjelp av mennesker eller puter på gulvet. Matfar ble ganske overrasket da jeg var ved siden av ham i sofaen sånn helt plutselig.

Jeg går opp trappene til andre etasje. Det vil si at det er ikke noen kunst å gå opp. Problemet er å gå ned uten å falle. Det gjør jeg også. Bandit går også opp og ned trappene uten problem.

Tiden går med til å sloss med Bandit.

Jeg hadde en liten økt med kontakt og sitt i dag. Men med Bandit, Tina og Azimba med på økten, så ble det alt annet enn enkelt.

Annonsen på finn.no har nå vært aktiv i 60 dager. Det betyr at den utgikk i dag og matfar måtte gjenopprette den. Det har vært 60 dager med flere tusen klikk på annonsen og mange som har annonsen som favoritt, men likevel er Bandit her hos oss og kunne tenke seg et nytt hjem.

Lek eller læring

Jeg forstår godt at lesere og matfar er i tvil.

Tina sier fra hva som er lov og hva som ikke er lov. Men akkurat i dette tilfelle tror vi at det var mest lek.

Lørdag formiddag fikk vi være med på en litt lenger enn vanlig tur i Sandvedparken. Der møtte vi mange mennesker og noen hunder. Det var nytt for oss, og det var langt, og vi var slitne etterpå. Søndag er søndag...

Fight for your rights

I dag klarte vi å bryte oss ut av valpebingen mens menneskene var på jobb og skole. Jeg tror ikke vi har ødelagt noe. Matfar gjorde et ørlite forsøk på å gå en liten tur med meg og Bandit uten at Tina og Azimba gikk først og lokket oss framover. Det ble et elendig forsøk. Bandit og jeg var mer opptatt med å sloss. Matfar strevde fælt. Turen endte med at Bandit ble bært hjem mens jeg kom springende etter i båndet. Når vi kom hjem så oppførte vi oss eksemplarisk. Da var det ikke like aktuelt å sloss. Livet er skjønt.

På gjensyn Biba

Da var Biba reist til sin familie. Men han er hos en familie her i Sandnes, så vi møtes nokså sikkert igjen. Han har nå fått kallenavnet Happy. Bandit og jeg savner ham.

Men matmor savner ham enda mer enn oss.

Biba var kanskje den roligste av oss, men likevel er det blitt mye roligere i huset nå når han ikke er her. Det er litt uforståelig, men sånn er det. Jeg og Bandit sloss ikke.... Det er ingen Biba som kan stoppe oss... Dette betyr også at Bandit og jeg vil få mer oppmerksomhet fra menneskene, og de vil oppdra oss og lære oss mer nå som vi bare er 2 små igjen i huset her. 

Hvor forsvant tirsdag?

Av en ukjent grunn ble det ikke blogget igår. Kanskje det er fordi det er lengre mellom høydepunktene. Vi skal ikke se vekk fra at det kan bli en dag innimellom at det ikke blogges. Så hva skjedde i går? Fint lite. Helt til leggetid var ting som normalt. Biba og jeg fikk være med å gå tur i bånd. Men det er forsåvidt ikke noe nytt, fordi dette har vi byttet på i de siste ukene. Matfar begynner å bli litt bekymret siden Bandit ikke er solgt. Den beste tiden å overta en valp på er i den alderen vi er nå. Nyheten i går var at Biba fikk sove i bur ved siden av menneskene. Han var rolig hele natta, og det var Bandit og jeg også, selv om vi måtte sove i valpebingen. Om det var tilfeldig at det ble en rolig natt eller om det var på grunn av at vi ble skilt fra hverandre, det får vi se senere. I dag har verden passert som normalt. Biba, som på bildet har sovnet på vakt i kjøkkenet, har påtatt seg rollen som fredsmegler når Bandit og jeg sloss. Gang på gang går han mellom oss og avbryter slossingen. Jeg lurer på hvordan det skal gå når Biba reiser til nytt hjem.

Det må nevnes at samme Biba gikk opp hele trappa i dag. Det turte ikke Bandit og jeg. Vi ble stående på 4. og 6. trappetrinn og ynke til menneskegutten fikk beskjed om å hjelpe oss ned og stenge trappa.

Manda morra blues

Det er følelsen matfar sitter igjen med utpå kvelden når han er i ferd med å sovne med Biba i fanget.

Årsaken til at han er søvnig tidlig på kvelden skal han få skylde på oss 4, det vil si 3 nå siden Blondie er i nytt hjem.  Før 6 i morges sa vi tydelig ifra at det var på tide å stå opp. Det er ikke bare matfar som har knallharde mandags morgen i følge Manda morra blues

Det er nå avgjort at Biba også skal til nytt hjem senere denne uka. Men han skal til nytt hjem her i Sandnes. Dermed er det stor sjanse for at vi kan treffe han igjen senere. Da vil menneskene få enda bedre tid til meg (og Bandit hvis ikke han også reiser til et nytt hjem snart)

Snø

I dag fikk vi nok en biltur. Denne gang over en time hver vei. Turen gikk til Hunnedalen. Her fikk både firbente og tobente leke seg i snøen. Det synes vi var utrolig gøy.

Til og med Tina og Azimba fikk springe og leke i snøen.

Men jeg skal innrømme at det var noe kaldt. Jeg skalv og hadde isbiter i pelsen når vi skulle inn i bilen igjen. Matfar måtte holde meg og varme meg en god stund før jeg sluttet å skjelve. Kort tid etterpå sovnet jeg i bilen. Det samme gjorde Biba og Bandit. Vi sov stort sett hele veien hjem. Det var behagelig temperatur på terrassen hjemme.

Ha det bra, Blondie

Ingen trodde at Blondie var urokråka, men ettermiddag har det vært roligere enn vanlig. Nå vil jeg tro at det er litt tilfeldig. Men matfar mener det er stor forskjell på 4 og 3 valper. Nå ble plutselig regnestykket med gram og for og antall annerledes siden en må dele på 3 valper. 😐

Samtidig er Bandit og Biba blitt mer vågale i trappa. De går lenger opp og er usikre når de skal gå ned igjen, og de må bæres. Trappa er dermed stengt, til Azimbas store fortvilelse. Han må finne seg en kald plass i første etasje:

Vi har hatt enda mer besøk. En familie som vurderer å kjøpe hund. De ble glad i Biba.

Det er klart at det er lett å bli glad i et slikt sjarmtroll.

Siste kveld alle er samlet

Hærlig lek i kveld. Både valper og voksne hunder leker sammen. Ikke så mye lek med Tina da, hun er rimelig gretten fortsatt.  Hun synes nok vi fortsatt er masete og vil nok bli fornøyd når vi er færre valper. Men vi små leker med Azimba, og vi leker med hverandre. Dette er siste kvelden vi er alle fire valpene samlet.

Matmor sier vi oppfører oss voksent nå. Det er noe sant i det, men ikke så mye.  😉
Vi skal love å være valp lenge enda. Men jeg tror jeg forstår litt mer hva som er lov og hva som ikke er lov når vi leker.

Bandit vil ha Pepsi

Biba ligger i matskåla

Blondie vokter sofaen

Mens jeg slapper av