1 års bursdag - men ikke helt etter beregningene

 I dag har jeg bursdag. Det har forsåvidt søsknene mine også. Gratulerer til oss alle sammen. 1 år er gått siden jeg kom til verden, midt på natta, til alles store forskrekkelse. Det kan du lese mer om hvis du leser bloggen min fra 12. november i fjor. 

Jeg føler meg enda som en valp. Jeg har en helt annen oppførsel enn Tina og Azimba som oppfører seg voksent. Jeg vil leke, løpe, hoppe og sprette. Jeg vil ikke være i ro. Jeg vil leke med Azimba. 

Bak gardinene har jeg funnet meg en fin plass hvor jeg kan følge med hva som skjer både ute og inne. At jeg må passere menneskene bak nakken for å komme hit, det tar jeg som en bonus. Ørene til matfar får en vask i forbifarten. 

Det skal ikke blogges om corona, men siste halvår har covid19 preget samfunnet vi lever i, og aktiviteter har vært begrenset på grunn av dette. 

Valpekurset i mars ble, som nevnt i en tidligere blogg, avlyst. Men jeg deltok på valpekurs som begynte i mai. Erfaringene vi sitter igjen etter dette er blandede. Kurset var veldig tilrettelagt for de som har "hund på maten" eller skal bruke hund i arbeidet eller i konkurranser. Menneskene mine har ingen planer om å konkurrere eller at jeg skal brukes i noen form for arbeid.  For 7 år siden deltok Azimba på valpekurs hos en annen arrangør. Det kurset var egnet for mennesker som har hund som hobby. Der skulle jeg heller ha vært. Menneskene mine hadde hatt mye mer igjen for et slikt kurs. Det hadde jeg også hatt mer nytte av. Jeg har deltatt på 1 hundeutstilling. Jeg fikk Excellent kvalitet som er veldig bra når en er 9 mnd. Tanken var å delta på enda en uoffisiell utstilling, men menneskenes frykt for smitte satte en stopper for denne. 

Overskriften hentyder at ikke alt er som beregnet. Jeg er veldig usikker på meg selv. Jeg blir lett skremt. Jeg er utrolig redd for alt som beveger seg fort mot meg. Både biler, joggere, barn som løper og syklister blir jeg skremt av. Jeg legger meg ned med halen mellom beina og prøver å jage de vekk når de kommer for nær. Av og til bjeffer jeg så mye at Tina blir irritert på meg og kjefter tilbake på meg. Hvis noen av leserne har forslag til oss hva vi kan gjøre med dette, så blir jeg og menneskene glad hvis du tar kontakt. Matfar hadde tanke om at jeg skulle brukes i avl om et par år, men det er langt fra sikkert han ønsker det hvis jeg fremdeles er så lettskremt når den tid kommer. En annen ting jeg ikke er fornøyd med er at nettene er altfor lange. Jeg klarer ikke å holde meg en hel natt. Det hender jeg gjør både nr. 1 og nr. 2 på golvet før menneskene har stått opp. Menneskene forstår ikke at jeg må ut. Jeg går mot døra, men ingen lukker opp. Men jeg er jo veldig søt da,her er jeg fotografert mellom pappa Azimba i bakgrunnen og mamma Tina foran:

Menneskene mine og jeg gratulerer søsken og meg selv med dagen i dag og oppfordrer alle sammen til å ta godt vare på hverandre.